Pusset opp på Brønnøya utenfor Oslo
Bilfritt landliv har sin pris
Hans Morten gråt da han og partneren Svein Børge flyttet fra urbane Kampen til landlige Brønnøya. Åtte år og en totalrenovering senere nyter paret livet på øya.
Om prosjektet:
Hvem bor her?
Svein Børge Hoftun og Hans Morten Skivik, samt schæferne Galina og Musse.
Hva ser vi på?
Bolig fra 1930-tallet med påbygg fra 1980, ligger på bilfrie Brønnøya utenfor Nesøya i Asker.
Hvorfor ser vi på dette?
Paret har blandet moderne og industrielle elementer med et etniskinspirert interiør, og slik fått et personlig, originalt og lunt hjem.
Det skjer nok oftere enn vi tror, at det som var tenkt som et lite oppussingsprosjekt ender i totalrenovering.
Med mindre du er håndverker eller interiørarkitekt av yrke, lønner det seg å sjekke ditt kommende drømmehjem godt, før du signerer kjøpskontrakten.
Paret i denne reportasjen gikk inn i renoveringen av det som nå er blitt et drømmehjem med åpne øyne, men de legger slett ikke skjul på at det til tider medførte mye tungt arbeid.
"Unik" mulighet, sto det i annonsen som Svein Børge og Hans Morten oppdaget i Aftenposten.
Boligen var ikke tilkoblet kloakknettet, og var en av 17 helårsboliger på den bilfrie øya Brønnøya utenfor Nesøya i Asker.
- Vi ante ikke hvor det var, men hadde vurdert å flytte ut av byen fordi vi ville ha hund, forteller Svein til Bonytt.
Tomten på fire mål hadde mye skog og det var langt til nærmeste nabohus. Det var hverken matbutikk, postombæring eller skole. En kabelferge var eneste veien over fra fastlandet.
Overgangen fra leiligheten på urbane Kampen kunne nesten ikke vært større.
- Vi hadde familieråd, og skriftlig, hemmelig avstemning. Jeg hadde alle de gode argumentene for hvorfor vi burde flytte hit, mens Hans Morten var negativ og argumenterte godt imot, sier Svein.
- Vi greide imidlertid å overbevise hverandre, og da han stemte ja, ble det veldig lett for meg å gjøre det samme.
Så boligen ble deres.
- Vi tok over boligen med skrekkblandet fryd, kan du si. Jeg trivdes her fra første stund, men for Hans Morten tok det litt tid å venne seg til det. Han satt utenfor og gråt da vi flyttet hit, minnes Svein.
Kjernen i huset var en hytte fra 1930. Resten av de 200 kvadratmeterne ble bygget på 80-tallet, noe som preget husets interiør.
- Vi fikk bort furupanelene og malte en hel del. Men vi ble aldri helt fornøyd med hvordan det så ut, og vi var heller ikke tilknyttet vann og kloakk. Etter hvert som vi ble kjent med at det kunne bli pålegg om tilknytning, regnet vi med at vi måtte ta badet før eller siden, og bestemte oss for å sette i gang, sier han til Bonytt.
Flere vegger ble revet, og kraftige ståldragere måtte settes inn for å støtte husets bærekonstruksjon.
Allerede under normale forhold kan dette være en svært utfordrende prosess. På Brønnøya, uten mulighet for bruk av hverken bil eller kran, ble det på grensen til ugjennomførbart .
- Skal man ha noe inn i dette huset, må man først få det opp i en båt, og deretter fra båten og opp til huset. Da er å slepe det, eller å ta det på traktor de eneste alternativene,sier Svein.
Alle materialer og alt interiør ble altså fraktet først med bil, så med båt og til sist med traktor, før det hele ble buksert inn i huset.
Det mest hasardiøse var å få stålbjelkene til kjøkkenet i hus. Ti mann måtte til for å få dem på plass.
- Oppussingen tok halvannet år, vi var ferdige til jul i fjor, og vi bodde midt oppe i det hele tiden. Det har vært et sant helvete, oppsummerer Svein.
Paret hadde heller ikke de enkleste ønskene for drømmehjemmet. For eksempel ville de ha et bad med avtagbart tak. Det ble for vanskelig å gjennomføre i et norsk klima.
- Men løsningen med tre vinduer i skråtaket over badet er vi ekstremt fornøyde med. På denne måten får vi likevel naturen rett inn på badet, og det er en opplevelse å bruke dette rommet, sier Svein.
- Når jeg ligger i badekaret, ser opp på stjernehimmelen og hører peisen knitre i bakgrunnen, er det ikke en ting jeg skulle hatt annerledes, sier han.
Også tilværelsen på den landlige øya har paret vent seg til.
- Det tok tre år før vi følte at vi var på plass. Det store vendepunktet kom da vi ble kjent med og begynte å omgås folk fra øya. Det er langt fra byen og ut hit, og vi får ikke så altfor mye besøk, sier Svein.
Nærheten til naturen og stillheten er det de to setter høyest.
- Dessuten er det fantastisk å komme ut hit og ikke ha så mange mennesker rundt seg, sier han.
Et lite minne fra fortiden er imidlertid bevart.
- Vi har beholdt et rom sånn det var da vi flyttet inn, og det kaller vi bare for furuhelvetet. Der huser de gjestene det ikke blir plass til noe annet sted.
Les også:
Slik skapte familien på fire drømmehjemmet
Denne saken ble første gang publisert 14/01 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.