Tidløse klassikere: Stoler
Tidenes 11 viktigste stoler
Derfor har disse designklassikerne av noen stoler fått ikonstatus.
Noen stoler har satt spor etter seg i designhistorien, og er sikre investeringer dersom du vil gjøre et godt kjøp. Men hva skal til for å bli omtalt som et "ikon" eller oppnå såkalt "designklassiker"-status?
- Produktet skal ha en enkel og appellerende form, representere sin tid og bli markedsført av en seriøs produsent, sier professor i møbeldesign ved Kunsthøyskolen i Oslo, Terje Hope.
Helt konkret faller vi for stoler med et figurativt design, som rører ved noe emosjonelt i oss, sier førsteamanuensis og industridesigner ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo, Nina Bjørnstad.
- På samme måte som Coca Cola-flaskens kroppslignende figur, så har Arne Jacobsens stol en midje og skuldrer. Siden de omtales som sete, rygg og bein kan det være slik at vi knytter bånd til stoler. Det er menneskelige begrep som kan aktivere følelser og minner, slik at vi etablerer emosjonelle bånd til stolen, forklarer Bjørnstad. For eksempel kjenner alle igjen vår nasjonale klassiker Tripp Trapp-stolen som en ikonisk stol, med sin egenartede form.
- Den er lett å skille fra de andre gjennom sin diagonale konstruksjon. Den har i tillegg til det visuelle en innovativ setejustering og den er derfor - med sine estetiske og funksjonelle fordeler, lett å vise i markedsføring for produsenten Stokke, sier Bjørnstad.
Her kan du lese om 11 tidløse stolklassikere:
Den første masseproduserte stolen
Den enkle kaféstolen fra Wien er klassikeren over alle klassikere.
Det er ikke bare tidenes definitivt mest solgte møbel, den er også det første eksempelet på fenomenet industridesign. Møbeldesigner Michael Thonet var 63 år gammel, og var på god vei til å ruinere seg og familien sin, på grunn av sitt sterke ønske om å designe en stol som kunne masseproduseres billig, og transporteres effektivt. Etter å ha prøvd og feilet i et kvart århundre stod han endelig igjen med seks bøkepinner, ti skruer og to muttere. Hittil var det ingen som hadde lyktes i å bøye trestokkene så kraftig som Thonet mente var nødvendig for å skape det ønskede formuttrykket. Løsningen ble forming av treverk gjennom dampkoking, og ved å feste en tynn metallstrimmel til krumningens ytterside oppdaget han at han kunne bøye treet så langt han ville til en u-form, som kunne fylle rollen både som bakbein og rygg.
Den første stålrørsstolen
Marcel Breuer, leder for Bauhaus-skolens møbelavdeling, syklet mye og var imponert over sykkelens styrke og letthet - egenskaper som kunne tilskrives bøyde stålrør. Kunne man lage møbler av slikt? Undret Breuer. Han fikk tak i noen lengder stålrør og bøyde dem etter instrukser fra stålrørsfabrikanten, for deretter å få en rørlegger til å sveise delene sammen. Snart stod han overfor et møbelikon og et konsentrat av funksjonalismens tankegods. Maskinestetikkens æra var begynt.
Allerede på midten av 1800-tallet ble det laget stoler av metallrør. Breuers stol ble imidlertid den første som både utnyttet stålets konstruktive og estetiske egenskaper - stålrørene ble til og med forniklet for å fremheve metallets blanke karakter, i tillegg til at konstruksjonen var nyskapende. Til tross for sine fire vertikale elementer, demonstrerte den at en stol ikke nødvendigvis måtte ha fire bein.
Breuer var inspirert av Henry Fords samlebåndsteknikk. Stolen med navnet B3 var dyr i produksjon og salgstallene lave. Det var først når italienske Gavina relanserte den i 1960, under navnet Wassily at stolen ble masseprodusert og en kommersiell suksess. I dag produseres originalen av Knoll.
Hvilemaskinen
Den franske arkitekten og teoretikeren Le Corbusier er funksjonalismens gudfar og store ideolog. I likhet med mange av hans arbeider er sjeselongen «LC4» fra 1928 blitt hedret og analysert, kritisert og kopiert. Men den ville neppe oppnådd sin status som moderne klassiker, hadde det ikke vært for Le Corbusiers revolusjonerende teorier og spissformulerte erklæringer - i hans verden er boligen en bomaskin, og her finnes det ingen møbler, bare utstyr.
Sammen med fetteren Pierre Jeanneret og interiørarkitekten Charlotte Perriand viste han hva dette skulle bety praksis. Utstillingen «Equipement intérieur de l'habitation» («Boligens innvendige utstyr») besto av en renskåren leilighet innredet med stålrørsmøbler, deriblant sjeselongen «LC4». Møbelet ble presentert sammen med et manifest som fastslo at «Metall spiller den samme rollen for møbler som sement har spilt for arkitekturen. Det er en revolusjon.» Presse og fagfolk applauderte det nye formspråket, men produsentene tvilte på at forbrukerne ville kjøpe slike møbler. Dermed føyer sjeselongen seg til de mange eksemplene av funksjonalistisk design som var ment for folket, men forble et statussymbol for eliten.
Laget for en konge
Den var aldri ment for masseproduksjon. Den skulle bare beundres. De fleste moderne møbler med klassikerstatus var opprinnelig tiltenkt det brede lag av befolkningen, men endte opp hos fiffen. - Jeg lagde Barcelonastolen for en konge, sa Mies van der Rohe. Stolen ble siden produsert i stor skala og solgt over hele verden.
Stolen ble opprinnelig produsert som inventar i den tyske paviljongen, på verdensutstillingen i Barcelona i 1929, på oppdrag fra Kong Alfonso XIII. Barcelonastolen er en manifestasjon av van der Rohes modernistiske orientering. Dens enkle og forsiktig bøyde, flate stållinje er typisk for rasjonalismens estetikk, et skjønnhetsideal som bygger på at alle nødvendigheter var holdt til et minimum og konstruksjonen var blottlagt. Men i Barcelonastolen kan man også spore paradoksene og utopien i funksjonalistenes prosjekt, der ærlighet og umiddelbarhet, fremskritt og teknikk sto høyt i kurs. Møbelet var nemlig lite egnet til masseproduksjon. Fremstillingen er kostbar og håndverksbasert.
Første stol basert på lamineringsteknikk
Vi er på begynnelsen av 30-tallet. Funksjonalistene har oppdaget at de kan lage møbler av stålrør, og tidsåndens tale er klar: Utnytt teknologiens muligheter og tro på fremskrittet. Forkast fortiden og begynn med blanke ark.
Aalto var en mann av sin tid, men ønsket samtidig å gjøre noe annet enn pionerne på kontinentet. Aalto ønsket å menneskeliggjøre modernismen og gi den internasjonale stilen et nordisk ansikt ved å bruke de materialene han hadde rett utenfor stuedøra. Han eksperimenterte med å sage, bøye, splitte, strekke, knytte og lime laminert tre på forskjellige måter. Det dristigste og mest forføreriske som kom ut av denne utforskningen var Paimio-stolen, med et design som brøt radikalt med tradisjonell formgivning. Stolens bærende element er en lukket ramme av laminert bjørkefinér, mens de bårne elementene - altså setet og ryggen består av ett stykke formpresset kryssfiner.
Mer enn en klassiker?
«Y»-stolen opptrer ofte samlet rundt et spisebord, og observeres hyppig i reklamer, i magasiner og i interiørbevisste husholdninger. Men utover å være en dansk klassiker; hvor plasserer den seg i stilhistorien? Wegners biograf Christian H. Olesen gir følgende forslag: «Y»-stolen fremstår som en syntese: simpelt bonde- eller folkemøbel, Kinastol og halvindustriell som wienerstolen. Den er som kun Wegners møbler er: Helt enkelt og ukunstlet og samtidig vanvittig ekspressiv. Kinastolens forfinede opphøyethet blir til hverdag og askese.
Stolens mest iøynefallende element er det spaltede ryggbrettet, og i USA ble den raskt døpt «The Wishbone Chair». Men Wegner var verken opptatt av ønskekvister eller bokstaver da han ga ryggbrettet en Y-form. Hensikten var snarere å øke stolens sittekomfort: Nettopp på grunn av spaltingen kunne man lene seg enda lengre bakover; brettet skulle støte mot ryggmusklene, ikke mot ryggvirvlene.
Populært kryp
Danske møbler var verdenskjente for sine myke former og solide, håndverksmessige utførelse, men hittil hadde møbelproduksjonen vært ensbetydende med snekkerarbeid. Så kom arkitekten og funksjonalisten Arne Jacobsen med sin vesle, trebeinte stol i kryssfiner og stål. «3100» ble i 1952 den første danske industrifremstilte stol og ble fort kjent under det mer dekkende navnet «Mauren». Stolen ble en plog for møbelindustrien og åpnet opp for et internasjonalt formspråk innen møbeldesign i Danmark. Mauren er i dag Arne Jacobsens nest mest solgte stol, kun slått av «Syveren» i popularitet.
Den føste ettbente stolen
Vi har firbeinte, trebeinte og tobeinte stoler, men ingen har laget en enbeint stol, så det kan vi gjøre. Den finskamerikanske arkitekten sto overfor sine kolleger på sitt kontor og proklamerte sin visjon. I dag er ettbeinte møbler hverdagskost, og ingen lar seg lengre forbløffe. Men den skulpturelle stolen har ikke mistet evnen til å forføre, selv etter 50 år. Saarinen ønsket å viske ut det etablerte skillet mellom sete og understell - bårne og bærende elementer. Stolen skulle være ett stykke, og den skulle være i ett material. Formmessig lyktes han. Materialemessig måtte han gi tapt. Sokkelen måtte lages i metall for at stolen skulle bli solid nok, men plastbelegget gjør at man ved første øyekast opplever stolen som helstøpt.
Tilbakelent trone
I snart ti år hadde ekteparet Eames eksperimentert med kryssfiner, glassfiber og plast og skapt en serie nyskapende stoler. De var elegante og robuste - på ingen måte ukomfortable - men ingen av dem innbød til full avslapning. Nå var tiden inne for å lage en stol med stoppede puter. Forbildet var svulmende skinnstoler fra britiske herresalonger, men uttrykket måtte nødvendigvis bli noe ganske annet. Designerne ble ofte bedt om å forklare stolen og svarte på en måte som amerikanere flest forsto: Ønsket var at stolen skulle ha "det varme, mottagelige utseendet til en velbrukt baseballhanske". Stolen sto dermed for en oppmykning av den litt sterile, ideologitunge stilretningen som var rådende, og gjorde det mulig å uttrykke både en modernistisk orientering, raffinert smak og velstand - og samtidig sitte makelig.
Verdens første helstøpte
Verner Panton var allerede kjent som en banebrytende designer. Nå skapte han ståhei igjen: Verden fikk for første gang oppleve en helstøpt stol i én sammenhengende form. Materialet og teknologien bak var i seg selv en sensasjon, men ikke nok til å bli et av århundrets fremste designikoner. Det ble den på grunn av sin karakter. Det finnes knapt møbler med så tydelig profil og samtidig så rommelig fortolkningspotensial som Panton-stolen. Med sine organiske og kroppsnære, til dels kroppsimiterende former har den en sensualitet de færreste kan måle seg med, i hvert fall blant møbler. På samme tid virker den som en legemliggjøring av Salvador Dalís surrealistiske penselstrøk. Og relasjonen til avansert teknologi er stadig tydelig: man trenger ikke være autofil for å kjenne igjen det aerodynamiske formspråket til en nylakkert sportsbil. I dag koster de fleste danske designklassikere flere tusen kroner - selv læremester Jacobsens enkle skallstoler ligger på fire tusen. Panton-stolen koster halvparten, og han lyktes dermed i å lage et stilikon som alle kunne ha råd til å eie, ikke bare beundre.
Den første stolen som vokser med barna
Den er en selvfølge i hvert småbarn hjem - stolen som vokser med barnet er for lengst blitt et nasjonalt symbol og en internasjonal hit. Med over 6 millioner produserte stoler, og tilstedeværelse i over femti land er Tripp Trapp det mest solgte møbelet i Norge, og en av våre store eksportartikler.
Et ikon blir til. Peter Opsvik så seg om etter en stol som gjorde at hans to år gamle sønn kunne sitte på en naturlig måte ved de voksnes bord, for at samhandlingen mellom barn og voksne skulle bli lettere. Ettersom en slik stol ikke fantes, designet han den selv. Istedenfor å tegne stolskisser, tegnet han menneskekroppen i ulike størrelser, han så at albue og nedre rygg alltid er på samme nivå, men at sete og fotbrett- og avstanden mellom disse- måtte kunne reguleres i takt med barnets vekst. Slik ble Tripp Trapps utforming en logisk konsekvens av de behov den var satt til å dekke.
Les også:
Her finner du interiørbildene du liker
Slik får du en grønn oase på badet
Interiøret du vil elske i 2013
Denne saken ble første gang publisert 10/02 2013, og sist oppdatert 30/04 2017.